Ray S.

Hei du!

I skrivende stund har jeg en egen "Klokken åtte hos meg"-maraton via TV3 sin web-tv. Er nå på min femte episode. En veldig koselig og hyggelig serie synes jeg. Den måten tilfeldige folk blir kjent med hverandre gjennom å komme hjem til random folk for å spise er egentlig veldig facinerende.




Ellers så har jeg spist tapas idag. Det er det alt for sjeldent at jeg gjør. Kjøpte meg et tapasbrett som hadde det meste. Solmodne tomater, oliven, sjalottløk, hvitløk, linser, manchego (ost) og masse annet jeg ikke kan navnet på. Det kostet noen kroner, men jeg følte jeg hadde en god grunn akkurat i dag. Solen har skint i Trondheim, etter laang tid med regn og mørke skyer. I den forbindelse syntes litt synd på meg selv. Jeg har vært på fryselager i hele sommer. jeg har syklet til jobb i regn, syklet hjem i regn. Jobbet i 23 minusgrader innendørs, mens solen skinte ute, og mens venner hadde det hyggelig. Jeg hadde det hyggelig jeg og, men har ikke hatt noen sommerferie. Jeg ville utnytte den sannsynligvis siste sommersolen som kom til det fulle i dag.

Irritererende å ikke kunne vise noen bilder. Ny laptop uten bluetooth gjør at jeg ikke får sendt bilder fra mobilen til pc'n. Trenger vel strengt tatt et godt digitalkamera.

Håper du har det fint! :) Det har jeg. Ha en hyggelig kveld.

Et useriøst blogginlegg:

Det er en ting jeg ikke skjønner. Mange politikere går rundt og sier at de ikke vil ha boring i Lofoten. Allikevel sier mange jeg har snakket med at det allerede er boring der. Spesielt de som har flytta derifra. Jeg stemmer for funny i Lofoten.







ORDSPILL!

Hihihi!

Ha en fin kveld.

For to år siden hadde jeg allerede vært i militæret i 9 måneder. Det begynner å bli en stund siden nå, men minnene føles fortsatt ferske. Jeg var stasjonert på Garnisonen i Sør-Varanger (ved Kirkenes), og opparbeidet meg etterhvert tittelen "avløsningsfører". D.v.s "sjef" fort portvaktene i leir nattestid. Spennende tid!

Like før jeg skulle inn i militæret måtte jeg gå mye frem og tilbake med meg selv. Jeg hadde aldri følt meg som noen militærmann. Jeg var kanskje en av de mest nervøse da jeg dro fra trivelige Trøndelag, og ned til Oslo, for så å ta en lang flytur helt opp til vårt nord-østligste punkt i Norge. Russergrensa, -20 grader de fleste dagene, vasking av rom hver eneste morgen, marsj, skyting med AG3, sinte sersjanter og andre befal, vinterøvelse og alt det som fulgte med. Nå skulle jeg tilbringe et år i grønne klær med mange andre gutter i samme rom døgnet rundt. Jeg var nervøs som bare det. Og flere var nok med meg.

Vi havner i Oslo, og ekstrem forvandling begynner. I Oslo måtte vi gjennom en rekke poster. Sprøyter og vaksiner i hytt og pine, synstest, hørselstest, urinprøve og det meste måtte man gå igjennom. Etter vi kom opp til høye nord måtte vi fjerne det meste av håret. Jeg fikk det korteste håret jeg noensinne hadde hatt, med unntak av i min mors mage.

Det er da det skjer ting med oss. Mange gutter og noen få jenter i grønne klær med omtrent samme frisyre sprader rundt med navnelapp på brystet, og norsk flagg på armen. Her er vi, og her skal vi være i et år.

Rekrutten begynner, og vi forstår at her er det bare å omstille seg med en gang. Du jobber for kongen, og fedrelandet. Slik er det. Vi er litt stolte, men mest redde. Vi vet at vi skal igjennom to harde øvelser ute i vinterfinnmark.

Øvelsene går sin gang. Vi har forjævlige stunder hvor vi banner og skriker til hverandre som om vi var på vei til helvete alle sammen. Men varme helvete kunne ikke vært lengre unna. Vi var i kaldeste villmarka, og brukte unødvendig mye energi på å tenke på hvor deilig det hadde vært å ligge i en seng. Dette tenker vi mens vi marsjerer nattestid, mens det begynner å danne seg istapper i fjeset. Noen ganger skinte nordlyset over oss. Det var vakkert, og sure irriterte menn i uniform syntes det var nogenlunde greit. Det var alltid litt finere å marsjere i nordlys.

Vi pratet ikke særlig når vi marsjerte. Ikke var det noen som gadd det heller. Hold kjeft og gå. Jo lengre man gikk, jo mindre prat.


Meg i "Grensevakt 2007"-boka. 

Jeg var forresten ingen korporal. Gjøken som lagde boka trodde jeg var det. Derav korporalstripene til høyre.
F34 er en blanding av diesel og parafin. Tørst og sliten Raymond greier ikke å skille mellom vannkanne og kanne med drivstoff. Ikke smart! Det første jeg sa etter å a drukket en kopp med dette var: "Hva i helvete er dette for noe slags vann?!". De andre lo..  Vi var tre gutter ute i snøen, uten mobiltelefon. Jeg ble kvalm, så jeg plukket greiner, mens jeg gulpet dritt. De andre satte opp teltet. Jeg spiste noen knekkebrød for å kunne spy opp resten av drivstoffet. Kjedelige timer, men veldig moro i ettertid.

Jeg kunne laget et svæært innlegg om militæret, men jeg får vel spare litt til en annen gang også.

Har du vært i militæret? Hvor var du?

Ha en fin kveld! :)

Lørdag morgen var siste dag på jobb. Jeg gikk ut til sykkelen som vanlig klokken 0530, og fant ut at det hadde vært noen gjøker som hadde hatt det veldig morsomt med å punktere forhjulet mitt over natten. Dette resulterte i en dyr taxitur til jobb i går + unødvendig arbeid i dag. Jeg har forsøkt å skifte slange, men dette ble mislykket, da den eneste slangen vi hadde som var hel ikke passet med mitt forhjul. Ergo er jeg uten sykkel. Takk idioter!



Lørdag var siste dag på jobb som sagt. Nå er jeg ingen Coop-mann lenger. Jeg går over til konkurrenten  (Rema 1000) i morgen. Spennende.



Ellers har jeg vært en tur på Heimdal i dag. Jeg skulle sjekke om jeg hang på veggen hos Heimdal kunstforening. Det gjorde jeg ikke. Jeg lå på bordet da. I en stabel med bøker. Det er da noe. En del av mine tidligere kolleger ved Trondheim Verft hang på veggen. Bilder til en pris av 25. 000 kr pr stk.  Rart å se de slik, og veldig artig!



Ha en fin kveld! :)